Organisk silisium: historien om oppdagelsen, kampen for anerkjennelse, og vitenskapen bak et undervurdert mineral

Av Uno Vita AS – Klinikk for Integrert Medisin

Hvis du noen gang har tatt et silisiumtilskudd uten å merke noen forskjell, er sjansen stor for at problemet aldri var silisium i seg selv, men formen. De aller fleste silisiumprodukter på markedet – kiselgel, kolloidal silika, knust bergkrystall, mange plantebaserte ekstrakter – inneholder en form kroppen knapt klarer å ta opp. Kroppen trenger silisium i én bestemt, oppløst form for i det hele tatt å kunne bruke det.

Denne artikkelen handler om den formen: hvor den kommer fra, hvem som oppdaget den, hvorfor oppdagelsen kostet oppdageren dyrt, og hva forskningslitteraturen faktisk viser om hva biotilgjengelig silisium betyr for skjelett, bindevev, hud, hår og negler. Vi har gått gjennom dokumentasjonen bak de mest anerkjente organiske silisiumformlene på markedet, gravd i historien til mannen som først klarte å stabilisere stoffet for oralt inntak, og satt det hele inn i rammen av Uno Vitas grunnleggende forståelse: at kroppen ikke bare er kjemi, men et elektromagnetisk og informasjonsbærende system der struktur, frekvens og ladning henger sammen.

I korte trekk:

• De fleste silisiumtilskudd (kiselgel, kolloidal silika, planteekstrakter) har under 1–2 prosent bioopptak. Bare stabilisert, monomer ortosilisiumsyre – som ch-OSA eller MMST – absorberes effektivt.
• Den franske forskeren Loïc Le Ribault stabiliserte i 1994 den første orale, biotilgjengelige silisiumformelen. Molekylet hans (MMST) ble i 2016 formelt sikkerhetsgodkjent av EU som «novel food».
• Solid forskning (Framingham-studien) knytter silisiuminntak til beinmineraltetthet hos menn og premenopausale kvinner. Flere randomiserte studier viser bedring i hud, hår og negler.
• Silisium kan bidra til å redusere opptak og øke utskillelse av aluminium – en mekanisme som er godt dokumentert, men koblingen til Alzheimers sykdom er fortsatt en aktiv, omdiskutert forskningshypotese, ikke en etablert konklusjon.
• EFSA har avvist samtlige 19 innsendte helsepåstander om silisium. Et seriøst produkt snakker derfor om støtte og bidrag, ikke behandling eller kur.

Silisium: jordens nest vanligste grunnstoff – og kroppens glemte byggestein

Silisium (Si) er et metalloid som knapt finnes i ren form i naturen. Det opptrer nesten alltid bundet til oksygen, som silikater og silisiumdioksid (SiO₂) – de dominerende forbindelsene i stein, sand og jord. Silisium ble første gang isolert som grunnstoff av den svenske kjemikeren Jöns Jacob Berzelius i 1824, og i nesten 150 år etter det ble stoffet betraktet som en geologisk og industriell kuriositet, ikke som noe kroppen hadde bruk for. Det endret seg i 1972, da to uavhengige forskningsmiljøer publiserte funn som skulle snu det synet fullstendig på hodet.

I kroppen konsentreres silisium i vev med høy aktivitet av kollagen- og glykosaminoglykansyntese: hud, bein, brusk, sener, blodårevegger og lungevev. Konsentrasjonen er høyest i unge, aktive vev og avtar gradvis med alderen – noe som har fått forskere til å undersøke sammenhengen mellom silisiumnivå og aldring av bindevev. Silisium regnes som det tredje mest forekommende sporstoffet i menneskekroppen, og en stadig voksende mengde forskning peker på biologiske funksjoner ingen andre mineraler ser ut til å kunne overta.

Det avgjørende spørsmålet: hvorfor de fleste silisiumtilskudd ikke gjør noen forskjell

Dette er kjernen i hele silisiumfeltet. Silisium er ikke silisium – den kjemiske formen avgjør fullstendig om kroppen kan bruke det, eller om det bare passerer gjennom fordøyelsessystemet uendret.

Uorganisk silika – SiO₂, kiselgel og kolloidalt silisium. Dette er den billigste formen å produsere, og den du finner i de fleste kapsler og pulvere merket «silika» på helsekosthyllen, i tillegg til at det brukes som tilsetningsstoff (E551) i bearbeidet mat og som fyllstoff i tabletter. Disse formene er praktisk talt uløselige i vann, og tynntarmen har ingen effektiv mekanisme for å ta opp faste silikapartikler. Bioopptaket ligger gjerne godt under 1 prosent.

Plantebasert silika – blant annet åkersnelle (kjerringrokk) og bambusekstrakt. Disse inneholder en blanding av bundet og fri silisium. Den frie andelen, som ortosilisiumsyre, er tilgjengelig for opptak, men mengden varierer med jordsmonn, plantesort og fremstillingsmetode. Det gjør det vanskelig å standardisere en presis dose, og opptaket er gjennomgående lavere og mindre forutsigbart enn for stabiliserte former.

Ortosilisiumsyre (Si(OH)₄) – den bioaktive formen. Dette er det eneste vannløselige, monomere silisiumet, og den eneste formen tynntarmen absorberer effektivt. Problemet er at ren ortosilisiumsyre er ekstremt ustabil i løsning: den polymeriserer spontant til større strukturer som ikke lenger er biotilgjengelige. Det er denne ustabiliteten som i årtier gjorde det vanskelig å lage et virkningsfullt oralt silisiumtilskudd, uansett hvor mye «ren» ortosilisiumsyre etiketten hevdet at flasken inneholdt.

Stabiliseringsteknologiene – der den reelle forskjellen ligger. Det finnes i dag noen få patenterte metoder for å holde ortosilisiumsyre i oppløst, monomer form helt frem til tarmen:

• Kolinstabilisert ortosilisiumsyre (ch-OSA), utviklet på 1990-tallet og dokumentert i flere av de mest siterte kliniske studiene på hud, hår og negler.
• Monometylsilantriol (MMST), en organisk silisiumforbindelse med en Si–C-binding som forhindrer polymerisering. Dette er formelen som spores direkte tilbake til den franske forskeren Loïc Le Ribault, og som i 2016 ble sikkerhetsvurdert og godkjent av EU-systemet som «novel food».
• Plantebasert, stabilisert ortosilisiumsyre («Siliplant»-type formuleringer), stabilisert gjennom naturlige konserveringsmidler som rosmarin i stedet for syntetiske tilsetningsstoffer.

Produsentene av den best dokumenterte MMST-formelen (Silicium G7®) oppgir en bioopptaksrate på rundt 64 prosent hos friske mennesker – rundt 35 ganger høyere enn kolloidalt silisium. Dette er ikke bare et markedsføringstall: den uavhengige, fagfellevurderte litteraturen bekrefter det samme. Sripanyakorn og medarbeidere målte i 2009 (British Journal of Nutrition) opptaket av silisium fra åtte kilder hos mennesker via urinutskillelse: MMST og alkoholfritt øl kom likt ut på topp (64 % av dosen), foran grønne bønner (44 %), fri ortosilisiumsyre (43 %), kolinstabilisert ortosilisiumsyre (17 %), bananer og magnesiumtrisilikat (4 %), og kolloidal silika nederst (1 %).

En senere studie (Boqué og medarbeidere, Scientific Reports, 2021) sammenlignet tre kommersielle formuleringer fra samme produktfamilie direkte mot hverandre – G7 Aloe, G5 Siliplant og pulverproduktet Orgono Powder – i en randomisert, dobbeltblindet studie. Alle tre ga en markant økning i silisiumutskillelse (27–35 % av dosen), uten signifikant forskjell dem imellom. Når silisiumet først er stabilisert som monomer, ser altså den konkrete innpakningen – væske, aloe vera, urteekstrakt eller pulver – ut til å bety mindre enn selve stabiliseringen. En balansestudie (Pruksa og medarbeidere, 2014) fant for øvrig at under 10 prosent av inntatt silisium gjenfinnes i serum på et gitt tidspunkt, mens resten skilles raskt ut igjen via nyrene – et tegn på at kroppen aktivt regulerer og bruker den løselige formen, i motsetning til uorganisk silika, som stort sett bare passerer gjennom.

Historien om oppdagelsen: to parallelle veier til samme konklusjon

1972 – vitenskapen fastslår at silisium er livsnødvendig

Historien om silisium som ernæringsfaktor starter formelt i 1972, da to forskningsmiljøer – uavhengig av hverandre og nesten samtidig – publiserte funn som beviste at dyr fratatt silisium i kosten fikk alvorlige utviklingsforstyrrelser. Edith M. Carlisle ved University of California, Los Angeles, viste i tidsskriftet Science at nyklekkede kyllinger på et ekstremt renset kosthold uten silisium fikk kraftig hemmet vekst og feilutviklet skjelett – unormal skallebygning, dårlig utviklede leggbein, mangelfullt utviklet brusk i ledd. Kyllinger som fikk silisiumtilskudd i tillegg vokste opptil 50 prosent bedre og utviklet seg normalt. Samme år publiserte Klaus Schwarz og medarbeidere lignende funn hos rotter i Nature.

Carlisle kartla i tiårene som fulgte silisiums rolle i beindannelse, bruskvev og kollagensyntese, og etablerte at grunnstoffet er nødvendig for enzymene som hydroksylerer prolin og lysin – kjemiske trinn som er avgjørende for at kollagenfibrene skal modnes og få riktig struktur.

Loïc Le Ribault: fra sandkorn under mikroskopet til et livslangt oppgjør

Parallelt med den akademiske forskningen utspilte det seg en helt egen, langt mer dramatisk historie i Frankrike.

Loïc Le Ribault (1947–2007) var geolog og en av Frankrikes mest anerkjente rettsmedisinske eksperter. I 1971, bare 24 år gammel, utviklet han en ny anvendelse av elektronmikroskopet som han kalte «eksoskopi» – en metode for å lese overflatestrukturen på sandkorn og rekonstruere deres geologiske historie. Metoden gjorde ham til en internasjonalt respektert kriminaltekniker; arbeidet hans ble omtalt av Pulitzer-vinneren John McPhee i boken Irons in the Fire (1998).

Det var gjennom nettopp dette mikroskopiarbeidet at oppdagelsen skjedde. I 1972 la Le Ribault merke til noe uventet på overflaten av enkelte sandkorn: et vannløselig, amorft silikalag som inneholdt mikroorganismer. Ifølge selskapets egen historiefremstilling opplevde han positive effekter etter å ha eksponert hendene sine for et konsentrat av materialet – startpunktet for et livslangt forskningsprosjekt viet til å stabilisere og anvende organisk silisium terapeutisk.

Sammen med kjemikeren Norbert Duffaut ved universitetet i Bordeaux, som allerede i 1957 hadde syntetisert en organisk silisiummolekyl kalt DNR, arbeidet Le Ribault i tolv år med å behandle pasienter gratis, i egne hjem, med stadig videreutviklede versjoner av formelen. I 1985 sikret de et internasjonalt patent. Suksesshistoriene spredte seg og fikk oppmerksomhet i franske aviser. I november 1993 endte samarbeidet brått: Duffaut ble funnet død i sin seng. Merkevarens egen historie omtaler dette som forgiftning under mistenkelige omstendigheter; uavhengige franske kilder opplyser at politiet konkluderte med selvmord. Kort tid etter ble Le Ribault selv satt i isolasjon i to måneder i et fransk fengsel, tiltalt for praktisering av medisin uten lisens.

I 1994 kom gjennombruddet som skulle bli hans varige vitenskapelige arv: han klarte å stabilisere organisk silisium slik at det for første gang kunne inntas oralt, og ikke bare påføres huden via kompresser. Dette var G5-formelen. Medieomtalen som fulgte skapte en så stor pågang av mennesker som ønsket behandling at lokale apotek skal ha mistet en betydelig andel av omsetningen sin.

Forfølgelsen fortsatte like fullt: første rettssak i 1995, dom for ulovlig medisinsk praksis, og i 1997 hemmelig eksil – via Belgia til Jersey – der han fortsatte arbeidet. Han registrerte flere patenter på stabiliseringsmetoden gjennom det franske og europeiske patentkontoret mellom 1985 og 1992, og signerte i 2005 en samarbeidsavtale med det som ble Silicium Laboratories Europe. Loïc Le Ribault døde 6. juni 2007.

Arven hans lever videre under to merkenavn med samme opprinnelse: i Europa som Silicium G5/G7®, der den originale formelen – i dag «Heritage Concentrate®» – ble industrielt videreført av Silicium Laboratories Europe fra 2010 på et GMP-anlegg i Oiartzun i Spania; og i USA som Orgono Living Silica, distribuert av Silicium Laboratories LLC. Begge sporer den aktive ingrediensen direkte tilbake til molekylet Le Ribault stabiliserte i 1994.

Den regulatoriske oppreisningen: EFSA og «Novel Food»-godkjenningen i 2016

I mars 2013 søkte det irske selskapet LLR-G5 Ltd om å få plassere organisk silisium (monometylsilantriol, MMST) på markedet som en «novel food»-ingrediens. EFSAs vitenskapelige panel for tilsetningsstoffer og næringskilder konkluderte 9. mars 2016 i en offisiell uttalelse (EFSA Journal 2016;14(4):4436) at stoffet er trygt å bruke under de foreslåtte bruksbetingelsene. EU-kommisjonen fattet 4. august samme år en formell beslutning (2016/1344) som godkjente markedsføring i hele unionen, og ingrediensen inngår i dag i EUs konsoliderte liste over godkjente nye næringsmidler (forordning 2017/2470) – en ingrediens som kostet oppfinneren friheten flere ganger ble altså, nesten et tiår etter hans død, formelt vurdert som trygg av det samme europeiske systemet han ble forfulgt av.

Denne godkjenningen dreide seg om sikkerhet, ikke om helsepåstander. Det er en distinksjon EFSA selv har testet i praksis: i 2011 behandlet fagpanelet en samlet søknadsbunke med 19 ulike helsepåstander om silisium – bein, bindevev, ledd, hud, hår, negler, hjerte-kar, magesyrenøytralisering, og beskyttelse mot aluminiumopphopning i hjernen (EFSA Journal 2011;9(6):2259). Samtlige 19 ble avvist, gjennomgående fordi dokumentasjonen av en klar årsak-virkning-sammenheng ikke var god nok til å møte kravene i EUs helsepåstandsforordning. Det er derfor et seriøst selskap snakker om støtte og bidrag fremfor beskyttelse og behandling – ikke fordi biologien er uinteressant, men fordi terskelen for en godkjent helsepåstand ligger langt over det som er «mekanistisk sannsynlig».

Hva forskningen faktisk viser: silisium og kroppens vev

Bein og skjelett

Den mest solide enkeltstudien i feltet er den store amerikanske Framingham Offspring-kohorten, publisert av Ravin Jugdaohsingh og medarbeidere i Journal of Bone and Mineral Research (2004). Forskerne undersøkte sammenhengen mellom silisiuminntak og beinmineraltetthet hos 2 847 deltakere ved fire hoftesteder og korsryggen. Silisiuminntak korrelerte positivt og signifikant med beinmineraltetthet hos menn og premenopausale kvinner – forskjellen mellom høyeste og laveste inntakskvintil tilsvarte opptil 10 prosent i beintetthet. Funnet er senere bekreftet av flere kohorter, blant annet den skotske Aberdeen Prospective Osteoporosis Screening Study, som viste at silisiuminntak fra kosten samspiller med østrogennivå i påvirkningen på beinhelse.

Mekanismen støtter opp om de epidemiologiske funnene. Ernæringsforskeren Forrest H. Nielsen beskriver i et bokkapittel fra 2024 (Silicon Advances for Sustainable Agriculture and Human Health) hvordan ortosilisiumsyre ved beinets mineraliseringsfront omdannes til en silikat-ion som erstatter fosfat i krystallstrukturen – et trinn som bidrar til å omdanne umodent, amorft beinvev til hardt, krystallinsk hydroksyapatitt. I bindevev virker silisium via en annen mekanisme: ved å danne komplekser med heksosamin og askorbat, byggesteinene i glykosaminoglykaner og kollagen. Nyere celleforskning viser i tillegg at silisium både stimulerer nydannelse av bein – blant annet via BMP-2/Smad/RUNX2-signalveien – og bremser beinnedbrytning ved å hemme osteoklastene. En uavhengig, publisert studie (Reffitt og medarbeidere, Bone, 2003) bekrefter at ortosilisiumsyre stimulerer kollagen type 1-syntese og osteoblastdifferensiering i humane cellekulturer.

Det viktigste kliniske forsøket adresserer direkte spørsmålet om postmenopausale kvinner: Spector og medarbeidere randomiserte 184 kvinner med osteopeni (136 fullførte) til placebo eller kolinstabilisert ortosilisiumsyre i tre doser – 3, 6 eller 12 mg silisium daglig – i tillegg til standard kalsium (1000 mg) og D-vitamin (800 IE), over 12 måneder (BMC Musculoskeletal Disorders, 2008). Ved 6 og 12 mg fikk gruppene en signifikant høyere PINP – den mest følsomme markøren for type I-kollagensyntese og tidlig beindannelse – enn placebo, uten tydelig doserespons mellom de to nivåene. Resorpsjonsmarkøren CTX-I viste en doseavhengig økning, som tyder på generelt økt beinomsetning snarere enn ren hemming av nedbrytning.

På total beintetthet i lumbalrygg og hofte var det ingen signifikant effekt i hovedanalysen, men i en forhåndsdefinert undergruppe med lavest utgangspunkt (femoral T-score under −1) ga 6 mg-dosen en positiv endring i beintetthet i lårhalsen sammenlignet med placebo, som gikk tilbake i samme periode – rundt 1–2 prosentpoeng i favør av silisiumgruppen. Forfatterne konkluderer at ch-OSA som tillegg til kalsium og D-vitamin har en gunstig effekt på beinkollagenets omsetning, og mulig nytte på beintetthet i utsatte undergrupper – men understreker selv at studien ikke var dimensjonert for å måle frakturrisiko. Senere arbeider bygger videre på dette: en eksplorativ studie på pasienter med periimplantitt (2021) fant at ch-OSA stabiliserte beinparametre rundt tannimplantater bedre enn placebo over 12 måneder, og en 12-ukers studie på kneartrose fant symptomatisk bedring og reduserte bruskdegraderingsmarkører, særlig hos menn.

Den mest oppdaterte evidenssammenstillingen er en «umbrella review» av Pritchard og Nielsen (Nutrients, januar 2024), som gikk gjennom all litteratur om silisium og beinhelse fra 1967 til 2023. Konklusjonen: resultatene er blandede, og dosen som konsistent ga effekt i dyreforsøk (rundt 139 mg/kg kroppsvekt daglig) er langt høyere enn det som er praktisk oppnåelig hos mennesker (typisk 5–30 mg totalt per dag). Satt sammen peker likevel de solideste enkeltfunnene i retning av at et daglig inntak på 5–12 mg biotilgjengelig silisium kan gi en målbar, om enn beskjeden, støtte til beinkollagenets kvalitet og til beindannelsesmarkører – og muligens til kortikal beinmineraltetthet, særlig hos menn og hos premenopausale eller østrogen-replete kvinner. Dette fungerer best som én av flere komponenter i en helhetlig tilnærming til skjeletthelse, sammen med kalsium, D-vitamin, protein og vektbærende trening, og krever konsistent inntak over måneder – ikke uker – før man kan forvente å se noe utslag.

Ledd, brusk og kollagen

Brusk og leddvev er avhengig av en slitesterk, men fleksibel matriks av kollagen og proteoglykaner, og silisium spiller en dokumentert rolle i begge komponentene. Silisiumrike strukturer som arterievegger, luftrør og brusk har særlig høy konsentrasjon av grunnstoffet, sannsynligvis knyttet til rollen i dannelsen av glykosaminoglykaner og kryssbinding mellom proteoglykan-komplekser og kollagenfibre.

Klinisk dokumentasjon spesifikt på ledd er tynnere enn på bein. En ofte sitert undersøkelse (Bioformis/Mérieux NutriSciences, 2011, 30 deltakere over seks uker) fant at 87 prosent rapporterte bedre leddmobilitet – en nyttig indikasjon, men en liten, selvrapportert undersøkelse uten formell placebokontroll, ikke et fagfellevurdert forsøk på linje med bein- og hudstudiene. Den biologiske plausibiliteten er likevel god: silisiums rolle i kollagen- og proteoglykansyntese er godt underbygget i dyre- og cellestudier.

Hud, hår og negler

Dette er trolig det området med sterkest klinisk dokumentasjon, med flere randomiserte, dobbeltblindede, placebokontrollerte forsøk i anerkjente dermatologiske tidsskrifter.

Den mest siterte studien (Barel og medarbeidere, Archives of Dermatological Research, 2005) ga kvinner med soleksponert, aldrende hud kolinstabilisert ortosilisiumsyre (10 mg Si/dag) eller placebo over 20 uker. Den aktive gruppen fikk signifikant forbedring i hudens overflatemikrostruktur og elastisitet, målt objektivt med Corneometer, samt lavere skår for sprøtt hår og negler. En oppfølgingsstudie av mange av de samme forskerne (Wickett og medarbeidere, 2007) fant tilsvarende at hårets elastiske egenskaper og bruddstyrke ble bedre bevart, med økt tverrsnittsareal på hårstråene – et objektivt tegn på tykkere hår.

Nyere studier på monometylsilantriol-formuleringer har funnet økt ekkogenisitet (tetthet) i huden etter 90 dager (Favaretto og Campos, 2016), og forbedret neglevekst, hårstyrke og hudfuktighet etter 12 uker med 20–30 mg Si/dag (publisert i Cosmetics, 2018); en beslektet, mer omtalt studie fra samme år rapporterte i tillegg rundt 25 prosent reduksjon i rynker hos 51 deltakere over fem måneder.

En uavhengig gjennomgang av seks kliniske studier på silika og ch-OSA (SupplementScience.org, 186 deltakere totalt, 2005–2018) lander på samlet «sterk evidens» for feltet, men med et konkret forbehold verdt å ha med seg: bare 1 av 3 studier på hår/negler og 1 av 2 studier på bein var entydig positive isolert sett. De positive studiene er til gjengjeld blant de metodologisk sterkeste i hele silisiumfeltet.

Aluminium og «avgiftning»

Dette er både det mest interessante og det mest omdiskuterte hjørnet av silisiumforskningen.

Aluminium har ingen kjent biologisk funksjon i mennesker, men er utbredt i moderne hverdag – kokekar, folie, enkelte tilsetningsstoffer, antiperspiranter, noen syrenøytraliserende legemidler. Kjemien bak interaksjonen er kartlagt av forskerparet Birchall og Exley: oppløst ortosilisiumsyre kondenserer på aluminiumhydroksid-overflater og danner et hydroksy-aluminosilikat (HAS) i to trinn – først den langsomt voksende HASA (Si:Al ≈ 0,5), som ved høyere silisiumkonsentrasjon bygger videre til den raskt utfellende HASB. Disse kompleksene er langt mindre biotilgjengelige enn fritt aluminium og skilles ut via nyrene.

Et interessant, ofte oversett funn: det er ikke nødvendigvis den monomere, ernæringsmessig nyttige ortosilisiumsyren som binder aluminium sterkest. En kontrollert human studie med radioaktivt merket aluminium (Jugdaohsingh og medarbeidere, American Journal of Clinical Nutrition, 2000) fant at oligomer (delvis polymerisert) silika reduserte aluminiumsopptaket med 67 prosent, mens ren monomer silisiumsyre ikke hadde målbar effekt på opptak av samtidig inntatt aluminium – selv om monomeren selv ble raskt tatt opp og skilt ut, akkurat som ønskelig for silisiums egen ernæringsfunksjon. Andre studier viser til gjengjeld økt utskillelse av allerede opptatt aluminium ved regelmessig inntak av silisiumrikt vann over tid, som er et litt annet spørsmål enn å blokkere nytt opptak.

Den mest siterte humane studien på dette er utført av Christopher Exleys forskningsgruppe ved Keele University (Davenward og medarbeidere, Journal of Alzheimer's Disease, 2013): 15 personer med Alzheimers sykdom drakk opptil én liter silisiumrikt mineralvann daglig i 12 uker. Aluminiumsutskillelsen i urin økte målbart, og åtte av femten viste ingen kognitiv forverring i perioden – tre av disse åtte viste det forfatterne selv kaller klinisk relevant bedring. Det var en åpen pilotstudie uten blinding eller placebokontroll, og forfatterne omtaler selv funnene som foreløpige og et første skritt mot en større oppfølgingsstudie.

«Aluminiumshypotesen» om at kronisk eksponering bidrar til Alzheimers sykdom er fortsatt et aktivt forskningsspor snarere enn en etablert konklusjon. En metaanalyse av 54 studier (søk til juni 2024) fant sprikende resultater – 26 av 54 viste en positiv sammenheng – og det brede fagmiljøet innen demensforskning, i dag hovedsakelig orientert rundt amyloid-beta og tau-protein, forblir uoverbevist. Exleys gruppe representerer et vedvarende, aktivt minoritetsspor, blant annet med en tilsvarende studie på multippel sklerose (Jones og medarbeidere, EBioMedicine, 2017).

Den underliggende kjemien – at biotilgjengelig silisium kan bidra til å redusere aluminiumsopptak og fremme utskillelse av det som allerede er absorbert – er rimelig godt dokumentert. Koblingen til at dette forebygger eller behandler noen diagnostisert nevrologisk sykdom er derimot ikke etablert, og silisiumtilskudd erstatter aldri medisinsk oppfølging. Gitt hvor utbredt aluminium er i moderne hverdag, og at biotilgjengelig silisium uansett har en selvstendig, dokumentert rolle i kollagen- og beinhelse, er et jevnt inntak av silisiumrikt vann eller et stabilisert tilskudd likevel en fornuftig, lavrisiko vane for den som ønsker å holde kroppens aluminiumsbelastning nede over tid.

Hjerte-kar, immunforsvar og andre spor

Forskning på silisium og hjerte-karsystemet er i en tidlig fase. Spanske forskere ledet av Alba Garcimartín har i flere rottestudier vist at silisiumtilskudd reduserer totalkolesterol, triglyserider og LDL-lignende lipoproteiner ved kunstig forhøyet kolesterol, og cellestudier har antydet dempende effekt på enkelte betennelsesmarkører knyttet til åreforkalkning. Lovende og mekanistisk interessant, men foreløpig ikke bekreftet i store humane forsøk.

Innånding av krystallinsk silikastøv er en kjent årsak til lungeskade (silikose) i visse yrker – en helt annen eksponeringsform enn oralt inntak av oppløst silisium, og ikke noe som gjelder for kosttilskudd. Dyrestudier har antydet at silisium kan dempe autoimmune og betennelsesresponser i visse modeller, men solide humane data mangler foreløpig.

Silisium gjennom et bioelektrisk perspektiv: Uno Vitas filosofi

Hos Uno Vita ser vi på kroppen som et informasjonsbærende, elektromagnetisk system, der struktur, ladning og frekvens henger sammen – og silisium er et av mineralene der den forståelsen faktisk har et konkret fotfeste i etablert biofysikk.

Kollagen, proteinet silisium er en dokumentert kofaktor for å danne og stabilisere, er selv et piezoelektrisk materiale. Dette ble først beskrevet i 1957 av Eiichi Fukada og Iwao Yasuda, som viste at bein genererer elektrisk spenning under mekanisk belastning; senere forskning har bekreftet at piezoelektrisitet er en gjennomgående egenskap i bindevev – bein, sener, hud, brusk – med kollagenets ordnede fiberstruktur som forklaringen. Det er samme fysiske fenomen som gjør at en kvartskrystall genererer strøm når den klemmes. Nyere forskning på fascia peker i tillegg på at hydrert kollagen kan understøtte protonledning – en elektrisk «signalvei» gjennom vevet.

Silisium bidrar altså til å bygge og vedlikeholde et vev som i seg selv er elektrisk aktivt og strukturelt avhengig av vann og mineralbalanse. Det gir en naturlig innfallsport til å forstå kroppen som et strukturert, ladningsbærende system – i tråd med den fysikkinformerte, helhetlige tilnærmingen som ligger til grunn for Uno Vitas arbeid med frekvensbaserte og elektromagnetiske helseteknologier.

Hvordan velge et godt silisiumtilskudd

• Se etter kjemisk form, ikke bare «silisium» på etiketten. Ortosilisiumsyre, kolinstabilisert ortosilisiumsyre (ch-OSA) eller organisk silisium/monometylsilantriol (MMST) – ikke bare «silika» eller «silisiumdioksid».
• Flytende formuleringer har som regel et fortrinn fremfor faste tabletter for å unngå polymerisering før inntak, forutsatt at produktet faktisk er stabilisert.
• Se etter dokumentasjon på den spesifikke formuleringen, ikke bare generisk forskning på «silisium». Studier på ch-OSA gjelder ikke automatisk for et kolloidalt silikaprodukt.
• Realistiske doser: den kliniske litteraturen opererer typisk med 5–30 mg biotilgjengelig silisium daglig. Høyere tall på etiketten er verdiløse hvis formen ikke er tatt opp.
• Realistisk tidshorisont: hud viser endring etter 4–8 uker; hår og negler krever typisk 3–9 måneder; effekter på bein og ledd følges best med objektive markører over tid.
• Snakk om støtte, ikke kur. Et seriøst produkt omtaler bidrag og vedlikehold, ikke behandling eller forebygging av diagnostisert sykdom.

Trygghet, dosering og regelverk

Ortosilisiumsyre og stabiliserte organiske silisiumformer regnes som trygge i de doseringene som er studert. EFSAs toksikologiske vurdering av MMST fant ingen genotoksisk effekt og satte et sikkerhetsnivå (NOAEL) på 232 mg/kg kroppsvekt daglig i en 90-dagers rottestudie – en bred sikkerhetsmargin over de foreslåtte humane dosene på 7–10 mg/dag. Vanlig bruk for de best dokumenterte produktene ligger i området 10–30 ml væske daglig, fordelt på én til tre doser, tatt på tom mage eller kort før måltid.

Personer med nedsatt nyrefunksjon bør ta kontakt med lege før bruk, siden silisium primært skilles ut via nyrene. Siden silisium binder aluminium, bør inntak av silisiumtilskudd og aluminiumsholdige legemidler (enkelte syrenøytraliserende midler) skje med et par timers mellomrom, av rent farmakokinetiske grunner. Som med alle kosttilskudd anbefales det å rådføre seg med helsepersonell ved graviditet, amming, kronisk sykdom eller fast medisinbruk.

Silisium hos Uno Vita – og veien videre

Silisium er allerede en del av Uno Vitas sortiment, blant annet gjennom Silica Plus, formulert med silisium som ortosilisiumsyre og ioniske mineraler for å støtte opptaket, og Ionic Liquid Boron Silica Drops, som kombinerer silisium med bor – et sporstoff som samvirker med silisium i mineralstoffskiftet og beinhelsen. Les mer om kostholdskilder, doseringsanbefalinger og samspillet mellom silisium, kalsium og magnesium i vår tidligere artikkel «Helsefordelene ved silika (silisium)».

Historien om Loïc Le Ribault, og den formelle regulatoriske anerkjennelsen ingrediensen hans til slutt fikk, illustrerer noe vi tror på i arbeidet med nye helseteknologier: at fysikkbaserte, ikke-farmasøytiske tilnærminger til helse ofte møter mer motstand enn de vitenskapelig fortjener, og at anerkjennelsen kan ta tiår.

Det er også en naturlig kobling mellom biotilgjengelig silisium og vann: ortosilisiumsyre forekommer naturlig og fritt løselig i vann, og silisiumrikt mineralvann er en av de best dokumenterte kildene til denne formen. Det er et interessant møtepunkt med det pågående arbeidet på Luci Phi-produktfamilien, der vi utforsker vannbehandlingsteknologi som kombinerer filtrering, vortex-strukturering og hydrogeninfusjon.

Ofte stilte spørsmål om silisium

Er «silika» og «silisium» det samme?
I dagligtale, ja. Kjemisk sett er silisium (Si) selve grunnstoffet, mens silika vanligvis refererer til silisiumdioksid (SiO₂) eller andre silisiumforbindelser. Det avgjørende for et kosttilskudd er hvilken kjemisk form produktet faktisk inneholder, siden det er formen som avgjør om kroppen kan ta det opp.

Hva er forskjellen på «organisk silisium» og vanlig silika?
Strengt kjemisk betyr «organisk» at et molekyl inneholder karbon, og silisium alene er ikke karbonbasert. I kosttilskuddindustrien brukes «organisk silisium» om silisiumforbindelser stabilisert med karbonholdige molekyler (som monometylsilantriol), for å holde silisiumet løselig og opptakbart – i motsetning til uorganisk silisiumdioksid, som ikke er løselig.

Hvor lang tid tar det før man merker noe?
Det varierer med vevstype. Hudens fuktighet og tekstur kan endre seg i løpet av 4–8 uker. Hår og negler, som vokser sakte, krever typisk 3 måneder som et realistisk minimum, og full effekt er gjerne synlig etter 6–9 måneders jevnt inntak. Bein og ledd følges best med laboratorieprøver og bentetthetsmåling over tid.

Kan silisium tas sammen med andre kosttilskudd?
Ja, og gjerne med fordel: silisium samvirker dokumentert med C-vitamin (kofaktor i kollagensyntesen), magnesium og sink. Det eneste å være oppmerksom på er aluminiumsholdige legemidler, som bør tas med et par timers mellomrom fra silisiumtilskudd.

Er silisiumtilskudd trygt?
Ortosilisiumsyre og stabiliserte organiske silisiumformer har et godt dokumentert sikkerhetsprofil, med brede sikkerhetsmarginer i toksikologiske studier. Personer med nyresykdom, gravide, ammende og personer på fast medisinering bør rådføre seg med helsepersonell før bruk.

Kan silisium erstatte medisinsk behandling av beinskjørhet, leddsykdom eller demens?
Nei. Silisium kan ha en støttende, komplementær rolle knyttet til kollagen- og mineralstoffskifte, men diagnostiserte tilstander krever egen medisinsk vurdering og behandling.

Oppsummering

Silisium har gått fra å være en geologisk kuriositet til et sporstoff med dokumentert biologisk betydning. Historien om hvordan vi kom dit handler om to uavhengige forskningsmiljøer som i 1972 beviste at grunnstoffet er nødvendig for normal skjelettutvikling, og om en fransk rettsmedisiner som samme tiår, gjennom et helt annet spor, oppdaget hvordan man kunne stabilisere stoffet for oralt inntak – en oppdagelse som kostet ham friheten flere ganger, men som til slutt ble formelt vurdert som trygg av det europeiske reguleringssystemet han i sin tid ble forfulgt av.

Dokumentasjonen som har bygget seg opp i mellomtiden er, som i mesteparten av ernæringsforskningen, ujevn i styrke: solid på bein (Framingham), godt dokumentert med flere randomiserte forsøk på hud, hår og negler, mekanistisk lovende på hjerte-kar og immunforsvar, og genuint interessant, men fortsatt et minoritetsspor, på aluminium og nervesystemet. Det som uansett står igjen tydelig: skal et silisiumtilskudd i det hele tatt ha en sjanse til å gjøre noe, må det være i en form kroppen faktisk kan bruke. Det er det historien om Loïc Le Ribault og forskningslitteraturen som fulgte, egentlig handler om.

Kilder

1. Carlisle EM. Silicon: An essential element for the chick. Science 1972;178(4061):619–621.
2. Schwarz K, Milne DB. Growth-promoting effects of silicon in rats. Nature 1972;239:333–334.
3. Carlisle EM. Silicon as an essential trace element in animal nutrition. Ciba Found Symp 1986;121:123–139.
4. Jugdaohsingh R, Tucker KL, Qiao N, Cupples LA, Kiel DP, Powell JJ. Dietary silicon intake is positively associated with bone mineral density in men and premenopausal women of the Framingham Offspring cohort. J Bone Miner Res 2004;19(2):297–307.
5. Macdonald HM, Hardcastle AC, Jugdaohsingh R, Fraser WD, Reid DM, Powell JJ. Dietary silicon interacts with oestrogen to influence bone health: evidence from the Aberdeen Prospective Osteoporosis Screening Study. Bone 2012;50:681–687.
6. Barel A, Calomme M, Timchenko A, et al. Effect of oral intake of choline-stabilized orthosilicic acid on skin, nails and hair in women with photodamaged skin. Arch Dermatol Res 2005;297:147–153.
7. Wickett RR, Kossmann E, Barel A, et al. Effect of oral intake of choline-stabilized orthosilicic acid on hair tensile strength and morphology in women with fine hair. Arch Dermatol Res 2007;299(10):499–505.
8. Favaretto G, Campos PMBGM. Influence of an oral supplementation based on orthosilicic acid choline-stabilized on skin, hair and nails: a clinical study with objective approach. Clin Pharmacol Biopharm 2016;5:160.
9. Rondanelli M, Faliva MA, Peroni G, et al. Silicon: A neglected micronutrient essential for bone health. Exp Biol Med 2021;246.
10. Pritchard A, Nielsen BD. Silicon Supplementation for Bone Health: An Umbrella Review Attempting to Translate from Animals to Humans. Nutrients 2024;16(3):339.
11. Nielsen FH. Evidence of the Benefits of Silicon for Human Health. I: Silicon Advances for Sustainable Agriculture and Human Health. Springer, Cham, 2024, s. 435–443.
12. Spector TD, Calomme M, Timchenko A, et al. Choline-stabilized orthosilicic acid supplementation as an adjunct to calcium/vitamin D3 stimulates markers of bone formation in osteopenic females: a randomized, placebo-controlled trial. BMC Musculoskelet Disord 2008;9:85.
13. Eksplorativ RCT på ch-OSA og periimplantære beinparametre (2021), med henvisning til Spector 2008.
14. Studie på ch-OSA ved kneartrose over 12 uker: symptomatisk bedring og bruskdegraderingsmarkører.
15. Reffitt DM, Ogston N, Jugdaohsingh R, et al. Orthosilicic acid stimulates collagen type 1 synthesis and osteoblastic differentiation in human osteoblast-like cells in vitro. Bone 2003;32:127–135.
16. Sripanyakorn S, Jugdaohsingh R, Dissayabutr W, et al. The comparative absorption of silicon from different foods and food supplements. Br J Nutr 2009;102:825–834.
17. Boqué N, Valls RM, Pedret A, et al. Relative absorption of silicon from different formulations of dietary supplements: a pilot randomized, double-blind, crossover post-prandial study. Sci Rep 2021;11:16479.
18. Jugdaohsingh R, Reffitt DM, Oldham C, et al. Oligomeric but not monomeric silica prevents aluminum absorption in humans. Am J Clin Nutr 2000;71(4):944–949.
19. Reffitt DM, Jugdaohsingh R, Thompson RPH, Powell JJ. Silicic acid: its gastrointestinal uptake and urinary excretion in man and effects on aluminium excretion. J Inorg Biochem 1999;76:141–147.
20. Pruksa S, Siripinyanond A, Powell JJ, et al. Silicon balance in human volunteers; a pilot study to establish the variance in silicon excretion versus intake. Nutr Metab (Lond) 2014;11:4.
21. Dong M, Jiao G, Liu H, et al. Biological silicon stimulates collagen type 1 and osteocalcin synthesis in human osteoblast-like cells through the BMP-2/Smad/RUNX2 signaling pathway. Biol Trace Elem Res 2016;173:306–315.
22. SupplementScience.org. Silica – Research & Evidence (uavhengig database over kliniske studier, gjennomgått mars 2026).
23. EFSA ANS Panel. Scientific opinion on the safety of organic silicon (monomethylsilanetriol, MMST) as a novel food ingredient for use as a source of silicon in food supplements and bioavailability of orthosilicic acid from the source. EFSA Journal 2016;14(4):4436.
24. Commission Implementing Decision (EU) 2016/1344 of 4 August 2016 authorising the placing on the market of organic silicon (monomethylsilanetriol) as a novel food ingredient.
25. Davenward S, Bentham P, Wright J, Crome P, Job D, Polwart A, Exley C. Silicon-rich mineral water as a non-invasive test of the 'aluminium hypothesis' in Alzheimer's disease. J Alzheimers Dis 2013;33:423–430.
26. Jones K, Linhart C, Hawkins C, Exley C. Urinary excretion of aluminium and silicon in secondary progressive multiple sclerosis. EBioMedicine 2017.
27. EFSA NDA Panel. Scientific Opinion on the substantiation of health claims related to silicon and protection against aluminium accumulation in the brain (ID 290), cardiovascular health (ID 289) og 17 andre påstander, pursuant to Article 13(1) of Regulation (EC) No 1924/2006. EFSA Journal 2011;9(6):2259.
28. Exley C, Birchall JD, med flere. Forskningslinjen på hydroksy-aluminosilikat-kjemi (HASA/HASB), publisert i en rekke artikler fra tidlig 1990-tall og fremover.
29. Systematisk gjennomgang og metaanalyse: Environmental aluminum exposure and Alzheimer's disease risk (54 inkluderte studier, søk til juni 2024).
30. Garcimartín A, et al. Silicon-enriched restructured pork affects the lipoprotein profile, VLDL oxidation and LDL receptor gene expression in aged rats fed an atherogenic diet. J Nutr 2015;145:2039–2045.
31. Fukada E, Yasuda I. On the piezoelectric effect of bone. J Phys Soc Japan 1957;12:1158.
32. Le Ribault L. L'Exoscopie des quartz. Éditions Masson, Paris, 1977.
33. Historisk og biografisk materiale om Loïc Le Ribault og Norbert Duffaut: selskapenes egne historiefremstillinger (silicium.com, livingsilica.com), uavhengig fransk kildemateriale (Alternative Santé) og offentlig biografisk materiale (Wikipedia).

Denne artikkelen er utarbeidet for informasjons- og undervisningsformål og erstatter ikke individuell rådgivning fra lege eller annet kvalifisert helsepersonell. Innholdet er ikke ment å diagnostisere, behandle, kurere eller forebygge sykdom.