Oversikt over mineraler, metaller, elektrolytter og salter i kroppen
Makromineraler og elektrolytter: Dette er mineraler som kroppen trenger i større mengder, ofte for strukturelle formål eller for å opprettholde væske- og nervebalanse. Viktige makromineraler inkluderer:
Kalsium (Ca): Byggestein i skjelett og tenner, og essensiell for muskelkontraksjon, nerveledning og blodkoagulering. Ca²⁺-nivåer reguleres nøye av hormoner (PTH, kalsitonin, vitamin D) for å sikre riktig muskelfunksjon, nerveimpulser og benhelse
Fosfor (P): Finnes som fosfat i beinvev (sammen med kalsium) og i ATP for energilagring. Det er nødvendig for cellemembraner (fosfolipider) og benyttes i kroppens buffersystemer. Fosfor samhandler med kalsium; PTH-hormon og nyrene regulerer forholdet for å opprettholde skjelettstyrke og energiomsetning
Magnesium (Mg): Kofaktor i hundrevis av enzymer, viktig for proteinproduksjon, energimetabolisme (ATP) og DNA/RNA-syntese. Mg²⁺ bidrar også til nerve- og muskelfunksjon ved å motvirke kalsiums stimulerende effekt (Mg virker avslappende på muskler). Magnesium påvirker kalsium- og kaliumbalansen og er nødvendig for normal parathyreoideahormon-funksjon (som regulerer kalsium)
Natrium (Na): Hovedion i ekstracellulærvæsken. Natrium er kritisk for væskebalanse, blodtrykk og nerveimpulser. Nyrene (via hormonet aldosteron) reabsorberer Na⁺ for å opprettholde blodvolum og trykk. Natrium- og kaliumbalansen er tett koblet; når natrium tas opp, skilles kalium ut for å opprettholde elektronisk nøytralitet.
Kalium (K): Hovedion intracellulært. Viktig for hjerterytme, nerveimpulser og muskelsammentrekninger. Kalium bidrar til å regulere blodtrykk (motsatt av natrium) og enzymreaksjoner. Aldosteron stimulerer utskillelse av K⁺ i nyrene for å unngå hyperkalemi (for mye kalium). Riktig Na/K-forhold er kritisk; for mye natrium fører til tap av kalium, mens lavt natrium øker kaliumretensjon
Klorid (Cl): Arbeider sammen med natrium for væske- og pH-balanse. Klorid er en del av magesyren (saltsyre, HCl) som trengs for fordøyelse. Også viktig i kroppens buffer-systemer for syre-base-balansen.
Svovel (S): Finnes i aminosyrer (metionin, cystein) og dermed i proteiner. Svovel er viktig for avgiftning (fase II i leveren, glutation), bindevevsstruktur (svovelrike proteoglykaner) og hud, hår og negler (keratin). Selv om svovel sjelden nevnes som “elektrolytt”, forekommer det som sulfat og andre salter i kroppen.
Viktige sporstoffer (essensielle metaller): Disse mineralene trengs i mindre mengder, men er essensielle for biologiske prosesser (ofte som enzymkomponenter).
Jern (Fe): Nødvendig for hemoglobin i røde blodceller (oksygentransport) og myoglobin i muskler. Også kofaktor i mange enzymer (f.eks. i energimetabolisme og DNA-syntese). Jernstatus henger sammen med kobber – kobber kreves for at jern skal kunne transporteres effektivt med proteinet ceruloplasmin og inkorporeres i hemoglobin
Sink (Zn): Viktig for immunsystemet, sårheling, hudhelse, smakssans og hundrevis av enzymreaksjoner (f.eks. antioksidantenzymet superoksiddismutase, DNA-polymerase m.fl.). Sink spiller rolle i celledeling og genekspresjon.
Kobber (Cu): Inngår i enzymer for energiomsetning, nervedannelse (myelinisering), pigment (melaninproduksjon) og bindevev (lysyloksidase for kollagen). Kobber er også nødvendig for jernmetabolismen – uten nok kobber kan jern hope seg opp feil steder og gi “funksjonell jernmangel”
Jod (I): Utgjør byggesteinen i skjoldbruskkjertelhormonene (tyroksin/T4 og trijodtyronin/T3) som regulerer stoffskiftet (metabolismen) i kroppen. Tilstrekkelig jod er avgjørende for normal vekst, nevrologisk utvikling og energiomsetning.
Selen (Se): Inngår i selenoproteiner, blant annet antioksidanten glutathionperoksidase som beskytter celler mot oksidativt stress. Selen er også nødvendig for konvertering av skjoldbruskkjertelhormoner (T4 til aktivt T3) og for immunforsvaret.
Mangan (Mn): Kofaktor for enzymer som er viktige i skjelettdannelse, bruskdannelse og karbohydratmetabolisme. Mangan trengs også for antioksidantenzymet mitokondriell superoksiddismutase.
Krom (Cr): Viktig for normal insulinfunksjon og glukosetoleranse. Krom inngår i “glukosetoleransefaktor” som hjelper insulin med å frakte glukose inn i cellene, dermed påvirker det blodsukkerreguleringen.
Molybden (Mo): Kofaktor i enzymer som bryter ned sulfitter (sulfittoksidase), danner urinsyre (xantinoksidase) og avgifter alkohol og visse giftstoffer (aldehydoksidase). Selv om behovet er svært lite, kan mangel på molybden forstyrre disse biokjemiske veiene.
Kobolt (Co): Kobolt er en del av vitamin B₁₂-molekylet (kobalamin). Gjennom B₁₂ er kobolt nødvendig for blodproduksjon, nervesystemets funksjon og DNA-syntese. Kroppen trenger altså kobolt i form av vitamin B₁₂ fra kosten.
Andre sporelementer: Disse finnes i kroppen i svært små mengder. De er ikke alltid anerkjent som “essensielle” for alle, men kan ha biologiske effekter:
Litium (Li): Et alkalimetall som ikke regnes som essensielt, men forskning antyder at spormengder litium kan være gunstig for hjernefunksjon og humør (litium i terapeutiske doser brukes mot bipolar lidelse). Litium og natrium konkurrerer om reabsorpsjon i nyrene; høyt saltinntak kan redusere litium i kroppen
Boron (B): Bor er ikke offisielt essensielt, men påvirker mineralmetabolisme. Det kan bidra til bedre beinutnyttelse av kalsium og magnesium, og er involvert i produksjon av steroidhormoner (som vitamin D, østrogen/testosteron). Bor finnes i frukt, grønnsaker og nøtter, og antas å støtte skjeletthelse og kognitiv funksjon.
Silisium (Si): Viktig for bindevev og elastisitet i hud, hår, negler og arterier. Silisium (ofte i form av silika) trengs for kollagendannelse og benmineralisering. Mangel på silisium kan gi sprø hår og negler, mens tilskudd kan forbedre bindevevets styrke.
Vanadium (V): Et ultrasporstoff som kan ha en rolle i skjelett- og tannhelse samt insulinlignende effekter på glukosemetabolismen. Det er ikke påvist essensielt for mennesker, men organiske vanadiumforbindelser har vist å kunne påvirke blodsukker (brukes eksperimentelt ved diabetes). Høye doser vanadium kan imidlertid være giftige (nyre- og mage/tarm-irritasjon).
Germanium (Ge): Ikke kjent som essensielt, men har vært studert for mulig immunstimulerende og oksygen-økende egenskaper. Organiske germanium-forbindelser (f.eks. Ge-132) har vært markedsført som kosttilskudd, men det finnes ingen etablert biologisk funksjon hos mennesker. Inntak av uorganisk germanium kan være skadelig (nyreskader er rapportert ved overdosering).
Hvordan mineralene påvirker hverandre (synergister og antagonister)
Mineraler og metaller virker ikke isolert; de påvirker absorpsjon og funksjon av hverandre gjennom en rekke mekanismer. Noen kombinasjoner er synergistiske (de støtter hverandres funksjon), mens andre er antagonistiske (de hemmer eller konkurrerer med hverandre):
Kalsium og Magnesium: Disse to må holdes i balanse. Magnesium trengs for at kalsium skal tas opp og fungere i cellene, og for mye kalsium kan hemme magnesium-opptaket. Lavt magnesium svekker parathyreoideahormon (PTH) og kan føre til kalsiumubalanse. Ett kalsiumoverskudd relativt til magnesium er problematisk. En slik ubalanse kan gi muskelkramper, høyt blodtrykk og forkalkningstendenser. Faktisk kan uttalt magnesiummangel medføre sekundær kalsiummangel ved at PTH ikke fungerer normalt.
Natrium og Kalium: Disse elektrolyttene har motsatte effekter og reguleres omvendt av hormoner. Aldosteron øker reabsorpsjon av natrium i nyrene samtidig som kalium skilles ut. Høyt saltinntak fører derfor ofte til kaliummangel, mens lavt saltinntak kan gi kaliumoverskudd. Hvis Na/K-forholdet i Spectrolabotesten er lavt kan tyde på at kroppen har relativt mye natrium ift. kalium. Dette kan ses ved stress eller begynnende “Binyre tretthet”, der kroppen taper kalium. Riktig balanse er viktig for nerveledning og hjertefunksjon – ubalanse kan gi høyt blodtrykk (ved for mye Na) eller hjerterytmeforstyrrelser (ved for lite K).
Kalsium og Fosfor: Disse to mineralene finnes sammen i benvev som hydroksyapatitt. Kroppen regulerer dem nøye: høye fosfatnivåer senker fritt kalsium i blodet (fosfat binder kalsium), og overskudd av fosfor (f.eks. fra mye brus/prosessert mat) kan dermed trekke kalsium ut fra knokler. Omvendt vil høyt kalsium stimulere fosfatutsillelse via nyrene.
Jern og Kobber: Kobber er nødvendig for at jern skal kunne utnyttes; et enzym avhengig av kobber (ceruloplasmin) oxiderer jern slik at det kan transporteres og inkorporeres i hemoglobin. Mangel på kobber kan derfor føre til funksjonell jernmangel og anemi, selv om jerninntaket er tilstrekkelig. På den annen side kan for mye kobber hemme jernopptak (de konkurrerer om absorpsjon), noe som kan gi jernmangel.
Sink og Kobber: Sink og kobber er klassiske antagonister. De konkurrerer om opptak i tarmen via det samme transportproteinet (metallothionein). Høyt sinkinntak (f.eks. høydose sinktilskudd) kan derfor utløse kobbermangel. Dette kan gi symptomer som anemi, nedsatt immunforsvar og nevrologiske problemer. Øker man sink inntaket ytterligere uten å få nok kobber, kan man risikere kobberunderskudd. Et balansert inntak er viktig – ofte anbefales det at tilskudd som inneholder sink også har noe kobber.
Jod og Selen: Disse to sporstoffene virker synergistisk i skjoldbruskkjertelens stoffskifte. Jod er selve råstoffet i skjoldbruskhormonene, mens selen er kofaktor i deiodinase-enzymer som aktiverer og deaktiverer hormonene. Selen beskytter også skjoldbruskkjertelen mot oksidativt stress når hormoner lages. Mangel på selen kan forverre effekten av jodmangel (og vice versa). Derfor må begge være tilstrekkelige for best mulig thyreoideafunksjon.
Litium og Natrium: Disse konkurrerer i nyrene om reabsorpsjon.. Høy saltrik mat (Na) gjør at mer litium tapes i urin, mens saltfattig kost kan øke litiumretensjonen og i verste fall gi litiumtoksisitet hos dem som tar litium medisinsk. Selv om litium ikke er et klassisk “næringsstoff”, kan spormengder ha innvirkning på stemningsleie. Her vil høyt saltforbruk kunne ytterligere redusere litium.
Andre interaksjoner: Flere sporstoffer har kjente antagonister: For mye kalsium hemmer opptak av jern (så store kalsiumtilskudd bør ikke tas samtidig med jern). Høyt jern kan også hemme sink og omvendt. Molybden i overskudd kan binde kobber og utløse kobbermangel – dette sees hos drøvtyggere på beite med molybdenrik jord, men er rapportert hos mennesker som får i seg svært mye molybden. Kadmium (et tungmetall) konkurrerer med sink på biologiske bindingssteder, noe vi kommer tilbake til under tungmetaller. Kort sagt: mineralbalansen er et finjustert system der for mye av ett kan skape relativ mangel på et annet.
Konsekvenser av mineral ubalanser (høye eller lave nivåer)
Når nivåene av mineraler og elektrolytter i kroppen ikke er i balanse, kan en rekke helseproblemer oppstå. Både mangeltilstander (for lave verdier) og overskudd (for høye verdier) kan ha skadelige effekter:
Elektrolyttubalanser (Na, K, Cl): Lav natrium (“hyponatremi”) kan føre til svakhet, forvirring, kramper og i alvorlige tilfeller hjerneødem. Høyt natrium (“hypernatremi”) gir dehydrering, høyt blodtrykk og belastning på hjerte/karsystemet. Lavt kalium (“hypokalemi”) forårsaker muskelsvakhet, kramper, uregelmessig hjerterytme og kan være livstruende ved alvorlig mangel. Høyt kalium (“hyperkalemi”) er også farlig, da det kan utløse mulig dødelige hjertearytmier. Kalium- og magnesiummangel opptrer ofte sammen – faktisk kan magnesiummangel føre til lave kaliumnivåer som ikke korrigeres med kaliumtilskudd før magnesium rettes opp. Kloridmangel kan gi syre-base-forstyrrelser (metabolsk alkalose) og fordøyelsesbesvær pga. lav magesyre, mens for mye klorid (f.eks. høye saltdoser) kan bidra til høyt blodtrykk og syrebelastning.
Kalsium og Fosfat: Kalsiummangel (hypokalsemi) kan gi muskelspasmer, nummenhet/prikking (parestesier), kramper (tetani) og på sikt benskjørhet (osteoporose) fordi skjelettet tappes for kalsium. Høyt kalsium (hyperkalsemi) kan føre til tretthet, depresjon, nyrestein, forkalkninger i bløtvev og hjerterytmeforstyrrelser. I klientens test er kalsiumnivået normalt, men forholdet til magnesium er høyt, noe som kan gi symptomer tilsvarende funksjonell magnesiummangel (irritabilitet, muskelspenninger). Fosformangel er uvanlig (det finnes i det meste av mat), men kan gi svakhet, beinsmerter og anoreksi. For mye fosfor – ofte fra brus (fosforsyre) eller tilsetningsstoffer – kan hemme kalsiumopptak og bidra til benskjørhet på sikt, særlig om vitamin D også er lavt.
Magnesiummangel: Magnesium er ofte marginalt i kostholdet, og mangel er vanlig. Tidlige tegn er tretthet, nedsatt appetitt, hodepine og muskelkramper. Alvorlig magnesiummangel kan gi nevrologiske symptomer (rykninger, kramper), hjertearytmier og lavt kalium/kalsium i blodet. Magnesiumunderskudd knyttes også til insulinresistens og metabolsk syndrom. Overskudd av magnesium er sjeldent utenom overdose på tilskudd/medikament (symptomer kan være lavt blodtrykk, muskelsvakhet, sløvhet og i verste fall hjertestans). Nyrene til friske personer skiller effektivt ut overflødig magnesium, så hypermagnesemi forekommer mest ved nyresvikt.
Jern: Jernmangel er den vanligste mineralmangelen på verdensbasis. Den fører til jernmangelanemi – lav blodprosent, trøtthet, blekhet, svimmelhet, nedsatt fysisk yteevne og svekket immunforsvar. For mye jern (hemokromatose eller overdreven jerntilførsel) kan gi organskader gjennom oksidativt stress – overskuddsjern lagres i lever, hjerte og bukspyttkjertel og kan forårsake skrumplever, diabetes og hjertesvikt om det ikke behandles. Kroppen har ingen aktiv utskillingsmekanisme for jern, så reguleringen skjer via opptak; derfor er jernoverskudd farlig over tid.
Sink: Sinkmangel kan gi en rekke diffuse symptomer: nedsatt immunforsvar (hyppige infeksjoner), dårlig sårheling, hudproblemer (eksem, akne), hårtap, tap av smak- og luktesans, redusert appetitt og veksthemning hos barn. Sinkverdier i øvre sjikt kan også reflektere at kroppen kvitter seg med overskudd via hår. Overdreven sinktilførsel kan føre til kobbermangel, siden sink som nevnt hemmer kobberopptak. Symptomer på sinkoverskudd/kobbermangel inkluderer anemi, neuropati (nerveforstyrrelser) og svekket immunrespons. Det er verdt å merke seg at klientens kobbernivå er i nedre normalområde parallelt med høyt sink, så her bør man unngå unødvendige høydose sinktilskudd uten kobber.
Kobber: Kobbermangel kan vise seg som anemi (lav blodprosent til tross for tilstrekkelig jern, pga. svikt i jernutnyttelse), nøytropeni (lavt nivå av hvite blodceller), osteoporose og nevrologiske symptomer (gangvansker, følelsesløshet) ved alvorlig mangel. Overskudd av kobber er sjeldent fra kosten alene, men kan forekomme ved arvelig Wilsons sykdom eller ved inntak av vann fra kobberrør/kar. Kronisk kobberoverskudd lagres i lever og hjerne og kan gi leverskade, psykiske og motoriske forstyrrelser.
Jod: Jodmangel fører klassisk til struma (forstørret skjoldbruskkjertel) og hypotyreose (lavt stoffskifte) med symptomer som tretthet, vektøkning, tørr hud, hårtap og depresjon. Hos gravide kan jodmangel skade fosterets hjerneutvikling. Klientens hår-jod er under normalområdet. Jodverdier i hår skal tolkes varsomt, men lave verdier her sammen med symptomer kan signalisere at tiltak trengs (som økt bruk av jodberiket salt eller tilskudd). På den annen side kan for mye jod utløse hypertyreose eller tyreoiditt, eller paradoksalt hemme skjoldbruskkjertelen (“Wolff-Chaikoff-effekt”). Så balanse er nøkkelen.
Selen: Selenmangel kan gi redusert antioksidantforsvar – en kjent konsekvens er Keshans sykdom (en form for hjertesvikt) sett i områder med ekstrem selenfattig jord. Mangel kan også svekke immunforsvaret og fertiliteten (selen trengs for spermiedannelse). Overskudd av selen (selenose) gir symptomer som hårtap, sprø negler, hudutslett, hvitløkaktig lukt fra huden og i alvorlige tilfeller nevrologiske forstyrrelser.
Mangan, Krom, Molybden: Manganmangel er uvanlig, men kan påvirke beinvekst og metabolismen av karbohydrater/kolesterol. Manganoverskudd skjer helst ved industriell eksponering (sveiserøyk o.l.) og kan gi nevrologiske symptomer som ligner Parkinsons sykdom. Krommangel er heller ikke vanlig definert hos mennesker, men suboptimale nivåer kan bidra til dårlig blodsukkerkontroll og insulinresistens. Kromoverskudd i form av seksverdig krom (Cr⁶⁺) er giftig og kan gi nyre-/leverskade og kreft; treverdig krom i kost/tilskudd anses trygt i moderate doser. Molybdenmangel ses praktisk talt bare ved visse genetiske enzymdefekter eller langvarig kunstig ernæring uten molybden – det kan føre til hjernepåvirkning (fordi giftige sulfitter hoper seg opp). Høyt molybdeninntak kan forstyrre kobberstatus (gi kobbermangelanemi) og øke urinsyrenivå (gi urinsyregikt-lignende plager).
Andre sporstoffer: Litium: Det finnes ingen etablert “litium-mangel-sykdom”, men statistisk har områder med svært lavt litiuminnhold i drikkevann høyere forekomst av mentale helseproblemer (depresjon, aggresjon). Svært små doser litium kan ha forebyggende effekter på demens ifølge enkelte studier.
Bormangel er ikke definert, men suboptimalt bor kan påvirke kalsiumomsetning og kognitive funksjoner. Silisiummangel er heller ikke veldefinert hos mennesker – man ser dog at dyr på silisiumfattig diett kan få svakere knokler og bindevev. Overskudd av bor (inntak > 20 mg/d) kan gi fordøyelsesplager, hodepine og hudutslett. Overskudd av silisium via kost er ikke vanlig, men inhalasjon av silikastøv kan gi lungesykdom (silikose). Vanadium i høy dose kan forårsake mage-tarm-irritasjon, grønn tunge (benign effekt) og nedsatt appetitt.
Germanium: Organiske germaniumtilskudd har i sjeldne tilfeller forårsaket nyreskade ved høydoser
Oppsummert kan ubalanser i mineraler påvirke alle systemer i kroppen:
Skjelettet svekkes av Ca, Mg, P, Mn eller B-mangel; nerve- og muskelfunksjon påvirkes av Na, K, Ca, Mg-ubalanser (gir kramper, lammelser eller arytmier); blod og immunsystem påvirkes av Fe, Cu, Zn, Se-mangel (gir anemi og infeksjonsrisiko); stoffskiftet forstyrres av I, Se, Cr-mangel (gir lavt stoffskifte eller insulinresistens). Derfor er det viktig med et balansert inntak av mineraler.
Tungmetaller – forstyrrelser av mineralbalansen og helseeffekter
Tungmetaller (f.eks. bly, kvikksølv, kadmium, arsen, bly, aluminium) er metaller som ikke har noen kjent biologisk nytte i kroppen (unntatt kanskje i ørsmå spor), og som i økte mengder er giftige. Disse metallene kan fortrenge essensielle mineraler fra deres biologiske plasser og enzymer, samt skade celler direkte ved oksidativt stress.
For eksempel kan bly (Pb) ta plassen til kalsium i benvev, og dermed forstyrre både beinstyrke og kalsiumomsetning
Kvikksølv (Hg) binder seg til selen, et essensielt sporstoff, og danner uoppløselige komplekser – dette tapet av selen svekker viktige selen-enzymer som antioksidanter og kan hemme skjoldbruskkjertelens funksjon
Kadmium (Cd) ligner kjemisk på sink og kan binde seg der sink skulle virke, f.eks. i nyrene og i enzymer, noe som hemmer sinkmetabolismen og over tid kan gi nyreskade.
Høye kadmiumnivåer er kjent for å forårsake nyresvikt og benskader – sykdommen itai-itai i Japan skyldtes kadmiumforgiftning og ga beinskjørhet og nyreskader, nettopp pga. kalsium- og sinkfortrengning.) Arsen (As) kan konkurrere med fosfat i energimetabolismen (arsenat kan erstatte fosfat i ATP og gjøre det ustabilt), og binder til svovelholdige enzymer, hvilket hemmer energiproduksjon og avgiftningsenzymer.
Aluminium kan binde til fosfat og til magnesium i nervesystemet, og mistenkes å bidra til nevrologiske sykdommer når det akkumuleres.
Summa summarum: tungmetaller forstyrrer mineralbalansen ved å konkurrere med essensielle mineraler for opptak og bindesteder. De kan hope seg opp i organer – for eksempel akkumuleres kadmium og bly i nyrer og ben og kan fortrenge viktige næringsstoffer. Selv lave nivåer av tungmetaller kan imidlertid ha subtile effekter. For eksempel kan akkumulerte små mengder kvikksølv og bly bidra noe til oksidativt stress. Essensielle mineraler som sink, kobber, mangan og selen inngår i antioksidantenzymene; mangel på disse (som vi ser tendenser til her: f.eks. noe lav kobber) kombinert med selv små mengder tungmetaller som forbruker antioksidanter (kvikksølv som binder selen) kan øke celleskade over tid.
Reduksjon av tungmetall-toksisitet (avgiftningstiltak)
Forebygging og reduksjon av tungmetallbelastning er viktig for å beskytte helsen og gjenopprette mineralbalansen. Her er noen tiltak og prinsipper:
Unngå eksponering: Første steg er å identifisere og fjerne kilder til tungmetaller. Unngå mat med høyt innhold av kvikksølv (f.eks. stor rovfisk som tungemakrell/sverdfisk), unngå røyk (inneholder kadmium), kontroller drikkevann for bly (gamle blyrør) og vær forsiktig med bruk av produkter som inneholder tungmetaller (f.eks. enkelte gamle malingtyper med bly, kvikksølvtermometre, etc.). Når ny eksponering stoppes, kan kroppen gradvis skille ut noe av belastningen naturlig.
Optimaliser essensielle mineraler: Sørg for god status av kalsium, jern, sink, selen og andre mineraler. Disse kan motvirke tungmetaller ved å konkurrere om opptak og bindeplasser. For eksempel vil tilstrekkelig kalsium og jern redusere blyopptak i tarmen (barn med jernmangel tar opp mer bly enn barn med god jernstatus). Tilstrekkelig sink beskytter mot kadmiumforgiftning, og nok selen beskytter mot kvikksølv. Selen kan binde og avskjerme kvikksølv slik at det blir mindre giftig og vitamin C kan i høye doser øke utskillelsen av bly fra kroppens organer
I praksis betyr dette: spis en næringsrik diett eller ta tilskudd ved behov slik at du ikke mangler mineraler – kroppen tåler miljøgifter bedre når den er godt ernært. I klientens tilfelle vil det å rette opp mangler (f.eks. magnesium, jod og kobber) også gi bedre forsvar mot eventuelle tungmetaller.
Kosttilskudd og chelater for naturlig avgiftning: Det finnes spesielle kosttilskudd som kan binde tungmetaller og hjelpe kroppen med å eliminere dem. Naturlige bindemidler som zeolitt (vulkansk leiremineral) og bentonittleire har negativ ladning og stor overflate, og kan binde seg til positivt ladede metallioner i mage-tarmsystemet. Disse forlater så kroppen med avføringen. Også aktivt kull (medisinsk kull) fungerer ved å adsorbere giftstoffer i tarmen og brukes ved akutte forgiftninger. Modifisert sitruspektin (en løselig fiber) kan binde tungmetaller i blodet og tarmen – studier viser at det kan senke nivåene av bly og kvikksølv over tid. Slike midler kan tas som kur, gjerne under veiledning, for å trekke ut lagrede tungmetaller på en skånsom måte. Dette er kun eksempler og en helhetlig profesjonell avgiftningsprotokoll anbefales. Først og fremsa bør man ta tak i ubalanse eller mangler i mineraler, elektrolytter og sporstoffer.
Antioksidanter: Fordi tungmetaller forårsaker oksidativt stress, er antioksidantrike tilskudd nyttige. Glutation er kroppens viktigste antioksidant og avgiftningsmolekyl – det binder seg direkte til tungmetaller (spesielt kvikksølv, kadmium, arsen) og hjelper leveren med å uskadeliggjøre dem. Tilskudd av liposomal glutation eller forløpere som N-acetylcystein (NAC) kan støtte kroppens egen avgiftning. Også vitamin C i høye doser er dokumentert å kunne redusere bly belastning, og vitamin C generelt beskytter celler mot frie radikaler fra tungmetaller. Selen nevnt over fungerer både som erstatning for det kvikksølv binder (slik at selenkrevende prosesser opprettholdes) og som antioksidant i seg selv. Vitamin E, alfa-liponsyre, sink, kobber og mangan – alle antioksidant-næringsstoffer – er også viktige i helhetlig forsvar.
Medisinsk kelatterapi: I tilfeller med alvorlig tungmetallforgiftning benyttes medisinske kelatorer. EDTA er et kjent stoff som gis intravenøst for å binde metaller i blodet; det danner stabile komplekser med f.eks. bly, kobber, nikkel og fjerner dem via nyrene. EDTA-behandling brukes under legekontroll ved påvist forgiftning (for eksempel blyforgiftning med høye blodverdier). Andre chelater er DMSA (for bly, kvikksølv) og DMPS (for kvikksølv, arsen). Slike behandlinger kan raskt redusere metallnivåene, men de kan også fjerne noe essensielle mineraler, så det kreves oppfølging og re-mineralisering etterpå. Det er derfor anbefalt generelt å forsøke naturlig avgiftning først for å unngå bl.a. tap av essensielle mineraler.
Livsstil og andre tiltak: God hydrering (drikk nok helt rent og renset vann) og fiberinntak hjelper kroppen å eliminere giftstoffer via nyrer og tarm. Regelmessig mosjon og svetting (f.eks. infrarød badstue) kan fremme utskillelse av noen metaller gjennom svette (arsen og kadmium kan i liten grad skilles ut slik). Unngå mineralmangler ved variert kost, og vurder et bredt spekter mineraltilskudd dersom dietten er mangelfull – dette sikrer at ikke tungmetaller “får fotfeste” der et essensielt mineral skulle vært. I testens kostanbefalinger ble det for eksempel foreslått matvarer rike på magnesium og sink som nøtter, spirer, kakaobønner og belgfrukter, samt svovelrike grønnsaker og fullkorn (rik på silisium og andre sporstoffer) – slik kost bidrar både med mineraler og fiber for avgiftning.
Til syvende og sist handler håndtering av tungmetaller om å støtte kroppens egen avgiftningsevne og unngå ny eksponering. For vår klient ser det ut til at tungmetallnivåene er under kontroll; fokus bør derfor være på å korrigere mineralmangler for å optimere helse, samtidig som man opprettholder gode avgiftningsrutiner for å holde de uønskede metallene lave.
Forbehold og ansvarsfraskrivelse
Denne informasjonen er kun for informasjonsformål og skal ikke tolkes som medisinsk rådgivning, diagnose eller behandling. Testresultatene fra Spectrolabo mineral og tungmetall test er ment som en indikasjon på kroppens mineral- og metallstatus, og bør tolkes i samråd med kvalifisert helsepersonell. Ingen av de nevnte produktene, metodene eller anbefalingene er ment å erstatte profesjonell medisinsk vurdering, behandling eller diagnostikk.
Uno Vita AS er importør og distributør av Spectrolabo mineral og tungmetall test system i Norge og fraskriver seg ethvert ansvar for hvordan testresultatene tolkes eller brukes. Brukere av denne testen tar fullt ansvar for egen helse og eventuelle tiltak basert på testens resultater.
© Uno Vita AS, unovita.no. Alle rettigheter forbeholdt.
